Valet er ditt... eller til Jens-øydar

Eg vil skrive til den naive, – den blåøygde, ærlege, små
Som lever sitt liv heilt i live, utan tankar for dagen derpå
Som ler, – og som grin
Som blunkar til alle
Som dansar på line
Utan frykt for å falle

Eg vil kviskre eit Vivre! til den vare, som umerkande går meg forbi
Ho kjem aldri med vondord om andre, fordi ho – vel, berre fordi
Det siste ho ville
Var å såre ein venn
Og – ganske stille -
Let ho dører igjen

Eg vil trøyste og stelle den såra, som strevar med å forstå
At verda vår er ein jungel, der den sterkastes rett lyt få rå
Reis deg og stå!
Du er god som du er!
Treng du hjelp til å gå
Skal du finne ho her

I harme rettar eg pennen, mot han som er kynisk og kald
Som kalkulerande kviskrar og trugar, og planlegg sin medmann sitt fall
Som foraktar det svake
Og ler av det vare
Som dyrkar det digre
Som myrdar det tandre
frå sitt Adlerreir av is
Som aldri ser seg tilbake
Som let godheita fare
Som let det lægste sigre
Som trakkar ned andre
på realistens grimme vis

Mitt selskap skal vere dei vare, – og dei leande barn av i dag
Som ynskjer meg vèl, og vel aldri, vil drøyme om svik og bedrag
Min avsmak for orm skal eg skjule
Og dømming er ikkje mi sak
Eg kjenner dei stripete, gule
For baken blir alltid bak