Akklimatisering

MMS Smørskornova i kveld

Det er ei kjend sak at ein må akklimatisere seg for å nå dei høgste toppane i verda. Vel, det var ei slags utvida tyding av dette på Smørskornova i kveld. Ein tur for å vende seg til endra årstid og klima. For fy flate kor det bles og regna. Himmelens sluser var vid opne, det plaska ned. Det var overflatevatn over alt. Det rann i strie straumar og elvar kor eg snudde meg. Og myra var blytung å komme seg over. Men her var det ikkje noko kjære mor. Bånn speed. Opp, opp, opp.... Vèret baud ikkje opp til nokon pust i bakken akkurat...

På topplatået tok vinden noko vanvittig. Gòvet stod etter hamrane. Eg kom med tildels i skjul bak varden. Men den er så liten her at det knapt er noko å gøyme seg bak i det heile teke. Likevel greidde eg å knipse av eit par bilder med mobilen før eg måtte ut i infernoet igjen. For i klesvegen var eg som vanleg minimalt utrusta for å komme meg fort opp og ned.... 

Som hin dagen vil eg nesten kalle det for ein sensasjon at eg var tørr på føtene då eg kom meg ned igjen. Men det er vel ikkje akkurat noko å leggje skjul på at eg var kald då eg kom heim. Ein glovarm dusj gjorde underverk. Og no er det jammen steikje godt likevel...:-)

Fra Smørskornova 170910